Et forsvar for flourishes

Denne teksten stod først på trykk i Magiens Verden i 2015.

Det snakkes mye om at flourishes eller cardistry (herfra: flourishes; se nederst for forklaring) ikke har en plass i tryllingen. Dette kommer fra flere hold; både som kritikk mot «YouTubetryllere» inspirert av Dan & Dave, til mentalister som sier de ikke ønsker å vise publikum at de er i besittelse av teknikk. Diskusjonen retter seg ofte også mot i hvilken grad man faktisk bør ha et fokus på teknikk eller presentasjon, og avrundes som regel med at noen uttrykker: «det viktigste er ikke teknikken, men utførelsen og presentasjonen», gjerne fulgt av en fri tolkning av et etter hvert velkjent sitat av Robert-Houdin. Jeg mener at flourishes, så vel som annen «teknisk utførelse» absolutt har sin plass i tryllingen. Det jeg skriver her kommer primært til å handle om kort og flourishes, men har i aller høyeste grad overføringsverdi til alle andre sjangre, enten man bedriver mentalisme, illusjoner eller «vanlig» scenetryll. Videre vil jeg argumentere for at nettopp teknisk finesse kan bidra til økt respekt for tryllingen som fag.

Noen grunnleggende antakelser:

  • Som tryllekunstnere ønsker vi å formidle en magisk opplevelse samt skape en emosjonell reaksjon hos våre publikummere.
  • Som artister setter vi underholdningen og totalopplevelsen i fokus fremfor å bare presentere puzzles for våre publikummere.
  • Vi ønsker å gi publikum noe annet enn hva underholdningsartister i andre sjangre kan gjøre, og har derfor valgt trylling som medium.
  • Nettopp derfor kan vi si at underholdningsaspektet er hovedfokuset, men vi ønsker likevel noe mer enn bare å underholde – vi ønsker å gi publikum en magisk opplevelse. Denne opplevelsen kan, men må ikke, være forårsaket av trylling (da det kan være en rekke andre opplevelser vi også beskriver som «magiske»). I tillegg til å gi en magisk opplevelse, ønsker vi også å vekke en følelse av undring hos publikum.

For å virkelig få dette til, er det viktig at det vi gjør som tryllekunstnere foran et publikum bestandig fasiliterer de ovennevnte punktene fremfor å føre bort fra målet om å skape gode og magiske underholdningsopplevelser. Debatten har handlet om hvorvidt flourishes og annen tydelig teknisk finesse bidrar til å nå nevnte mål, eller om de snarere fører oss andre veier. Med dette i bakhodet, la oss se at det finnes minst tre gode grunner til å gjøre flourishes:

  • Det er gøy. Faktisk. Som tryllekunstnere er det sjelden vi får muligheten til å lære noe nytt over tid samt så tidlig se fruktene av egen utvikling så tydelig som når vi jobber med teknisk utførelse.
  • Om man gjør noe som helst form for arbeid med en kortstokk vil man alltid ha nytte av å lære seg å håndtere denne bedre. Liksom en musiker øver på skalaer på sitt instrument, bør vi også gjøre skalaøvelser – uavhengig av tilsynelatende umiddelbar nytteverdi.
  • Det ser fascinerende ut, og ofte vil det også virke som om det krever veldig gode ferdigheter å utføre dette (Tarr, 1976).

Et forsvar for flourishes

Et sentralt argument mot å gjøre flourishes er at man som tryllekunstner eksplisitt viser publikum at man er i stand til å håndtere en kortstokk på de utroligste måter. Disse argumentene er dog tidvis presentert av andre tryllekunstnere man kan mistenke rett og slett er for late til å selv lære seg disse teknikkene. Til en viss grad må man gi disse kritikerne rett – det å få et kort valgt, for så å kontrollere det til toppen etterfulgt av en Sybil cut (Kenner & Liwag, 1992), før man viser at det øverste kortet var det valgte kan vel knapt omtales som noe «magisk». Juan Tamariz skriver i The Magic Way (1988) at metoden for en effekt bør kamufleres av psykologi, teknikk og misdirection. Ved å gjøre flourishes mellom det Ascanio (2005) omtaler som den begynnende situasjonen (kortet velges) og den avsluttende situasjonen (kortet er funnet), står man opplagt i fare for å lede publikum til å tro at flourishes er en del av metoden. Som tryllekunstnere vil målet vårt oftest til en viss grad være å lede publikum til å tro at vi er ansvarlige for det som skjer; sagt på en annen måte ønsker man som tryllekunstner å være agenten som gjør at det magiske skjer. Vi ønsker imidlertid at det som skjer skal være uforklarlig (les: magisk), og ikke mulig å attribuere til teknisk finesse.

Så når og hvor skal man da gjøre flourishes?

Jeg mener det i hovedsak bør skje i forkant av en effekt, altså før den begynnende situasjonen har begynt. Men hvorfor? For å dra en parallell til musikkens verden er det slik at om man går på en konsert med Leif Ove Andsnes ønsker man ikke at hvert eneste stykke som presenteres er en rolig og vakker andante. Jeg vet med meg selv, og tror nok mange er enige, i at man ønsker å også få oppleve det virtuose. Som publikummere vil vi ha det jeg vil omtale som fremvisning av ferdighet. Om dette er en instrumentalist som spiller veldig, veldig raskt, en sanger som presser ut den høye c, Messis dribleferdigheter, eller for den saks skyld Northug-rykket på 5-mila er det noe veldig fengslende med å være vitne til ferdigheter på ekspertnivå. Som betraktere vet vi at det vi er vitne til krever enorme ferdigheter, men vi vet også at det potensielt kan gå galt, hvilket bidrar til å fange interessen vår. Videre er det slik at det å få være vitne til denne fremvisningen av ekstraordinær ferdighet også gir respekt for resten av fremførelsen, som jo oftest vil være langt «tryggere» for utøveren.

Et kjent problem for tryllekunstnere som blir bedt om å vise bare ett enkelt nummer i en uformell setting (og klarer å holde seg til ett), er at man ofte opplever hvordan det å vise ens potensielt beste materiale og bare få et halv-interessert «hm, stilig» til respons. Jeg tror dette til dels kan være forårsaket av at tilskuerne mangler kunnskap om deg som utøver, og følgelig ikke ser på deg som en autoritet innenfor faget ditt. Vi må derfor få publikum til å forvente det uventede (Burger & Neale, 2009). De fleste vet fint lite om hva de skal forvente når de hører du er en tryllekunstner – kan du tre korttriks som du bruker til å sjekke damer, eller er du faktisk den neste David Copperfield? Ved å fremvise ørlite ferdighet i forkant av å gjøre den ene effekten man strengt tatt bør holde seg til å gjøre i slike uformelle situasjoner, tror jeg vi kan få langt bedre respons fra vårt tilfeldige publikum. Og kjære leser, om du fortsatt henger med, å fremvise ferdighet for oss tryllekunstnere er flourishes. Så enkelt som det.

Som nevnt over argumenteres det ofte at man ikke ønsker å lede publikum til å tro at man besitter manipulative ferdigheter med rekvisittene man håndterer (især mentalister trekker dette frem). Mitt eneste svar er at selvsagt bør man kunne beherske redskapene/instrumentene man bruker – det er faktisk jobben din! Dette er imidlertid en av grunnene til at flourishes bør komme i forkant av effekten. Først flourish, deretter et mirakel hvor tilskuerne opplever at du ikke gjør noe som helst for å manipulere kortene. David Berglas er en ekspert på dette; han lager sin meget avanserte (tilsynelatende enkle) og vakre vifte, og etter det rører han ikke kortene. Han ville derimot aldri funnet på å gjøre en double undercut, men kan gjøre et dobbelløft (Kaufman, 2011). I James Wesleys Enchantments (2004) beskrives forskjellen på positive og negative illusjoner når det gjelder second deals. En negativ illusjon er i det eksempelet når publikum er overbevist om at det øverste kortet ble delt ut bare fordi det ikke kunne være et annet kort som ble delt. En positiv illusjon er derimot renere og mer bekreftende, og tilskueren opplever faktisk å se at det er det øverste kortet som tas fra bunken og så deles (James, 2004). Dette er selvsagt gyldig for alle teknikker vi gjør hvor vi prøver å få noe falskt til å se ekte ut (e.g. falsk-blandinger).

Om man ser på teorier om informasjonsbehandling fra psykologien vet vi at vi som mennesker ofte velger den enkleste forklaringen/løsningen dersom den virker logisk (Kahneman, 2011). Dette er ikke fordi vi er dumme, men snarere litt late. Dog, om vi tenker at et publikum ofte er ekstra årvåkent under et trylleshow bør vi passe på å la de fleste av illusjonene være positive fremfor negative, ettersom oppvakte publikummere (og dem er det nok av!) vil fange opp at «noe skjedde» om illusjonen er negativ. Dette relateres til flourishes og fremvisning av ferdighet ved eksempelet David Berglas. Han viser eksplisitt teknisk finesse og ferdighet, hvilket er en positiv bekreftelse på at han kan håndtere kort og manipulere dem om han skulle ønske å gjøre så. Derimot er det slik at veldig mange moves faller innunder kategorien å være negativt bekreftende (herunder double undercut, de fleste utførsler av Zarrow shuffles, og veldig mye annet rart man ofte ser, men ikke helt ser). Om man klarer å balansere dette riktig, og velger sin tekniske utførelse med omhu blir resultatet da at publikum opplever utøveren som den fasiliterende agenten (som får det magiske til å skje). Videre vil ikke det magiske fenomenet bli direkte tilskrevet utøverens ferdigheter, men snarere til noe uforklarlig (magi), samtidig som den faglige respekten ivaretas ved at publikummerne heller ikke vil velge å anta trikskortstokker, ferdig preparerte rekkefølger etc.

Hva så?

Jeg mener vi alle bør innse at det tekniske faktisk er viktig. Hvis vi ønsker å heve tryllingens anseelse i publikums øyne, slik at vi ikke bare gjør noe nær sagt «hvem som helst» kan få til, bør vi også faktisk formidle at hva vi gjør er unikt. Dette gjøres både ved å vise at vi gjør noe som krever trening, samt at vi kan skape uforklarlige magiske effekter. Det viktige er dog å ikke i altfor stor grad blande disse to komponentene. Om den uforklarlige og magiske effekten kan forklares med at «du bare gjorde noe rart veldig fort», vil verken effekten eller den tekniske finessen få den respekten og anerkjennelsen som fortjenes. Det er selvsagt mye som skal til for å øke den gemene hops respekt for trylling og utøverne av faget, men min påstand er at dette er en av mange faktorer som kan hjelpe oss til å nå dette målet.

Cardistry

  • Card Flourishes eller Cardistry som det så fint heter, er visuell perfeksjonisme utført med spillekort. Enkelt forklart kan vi si at det skal fremstå som veldig imponerende og samtidig skape en opplevelse av at det er vanskelig å utføre. Noe det som regel ofte også er.
  • Card Flourishes kan for tryllekunstnere ofte deles opp i mange genre. One-handed, two-handed, fanning eller springs.
  • Mange tryllekunstnere sper på sine effekter med enkle flourishes mens andre kun driver med dette, og anser seg selv som en Cardist fremfor en tryllekunstner. Miljøet for Cardists har i stor grad separert seg fra tryllemiljøet. Mange yngre øver på denne formen for kunst uten å ha noen som helst interesse for trylling. Dette til tross for at Card Flourishes faktisk stammer fra tryllemiljøet.
  • På mange måter er Cardistry også kontroversielt, i og med at mange tryllekunstnere mener dette forkludrer magien og ikke minst indikerer alt for stor grad av manipulative ferdigheter som indikerer at tryllekunstneren er særdeles dyktig med kort og kan få til hva som helst. Helt uten magi.

Litteratur

Burger, E., & Neale, R. E. (2009). Magic & Meaning (Expanded 2 ed.). Seattle, WA: Hermetic Press, Inc.
Etcheverry, J. (2005). The Magic of Ascanio: The Structural Conception of Magic (R. Benatar, Trans.). Madrid, Spain: Páginas.
James, W. (2004). Enchantments. Seattle, WA: Hermetic Press, Inc.
Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York, NY: Farrar, Straus and Giroux; US.
Kaufman, R. (2011). The Berglas Effects. Washington, DC: Kaufman and Company.
Kenner, C., & Liwag, H. (1992). Totally Out Of Control. Washington, DC: Kaufman and Company.
Tamariz, J. (1988). The Magic Way (D. B. Lehn, Trans. 1 ed.). Madrid, Spain: Frakson Books.
Tarr, W. (1976). Now you see it, now you don’t! New York, NY: Random House, Inc.
Verpe, H. H. (2014). Slutt å trylle. Trondheim, Norway: Verpe Magic.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *